Unnfangelse som utgangspunkt for tidlig traumatisering

Unnfangelse som utgangspunkt for tidlig traumatisering

Unnfangelse under innflytelse av foreldrenes sunne psykiske strukturer

I en ideell verden vil et nytt barn bli unnfanget gjennom et seksuelt møte mellom to harmoniske mennesker som elsker hverandre og ønsker å etablere eller utvide sin familie. Disse foreldrene unnfanger barnet ut fra sine sunne psykiske deler. Etter unnfangelsen vokser disse heldige barna i en livmor som er fylt med kjærlighet til barnet. Barnet opplever at omgivelsene er varme og trygge. Foreldrene har omsorg for barnet fra første øyeblikk, også emosjonelt.

Mange mennesker forestiller seg at de er unnfanget nettopp av slike kjærlige foreldre som knapt kan vente til de kan ta barnet i sine armer og starte en trygg og kjærlig tilknytningsprosess. Det betyr at foreldrene gir barnet omsorg, varme, kjærlighet, nærhet, tar vare på det på alle måter og støtter barnets individuelle utvikling mot sunn autonomi. I virkeligheten er dessverre situasjonen ofte helt annerledes.

Unnfangelse under innflytelse av foreldrenes traume- og overlevelsesdeler

Unnfangelsen kan være et resultat både av at overlevelsesdeler og traumatiserte deler hos foreldrene er satt i sving.

  • Unnfangelsen kan skje på grunn av tankeløs lidenskap, kanskje med en annen enn den faste partneren.
  • Barnet kan bli til under voldtekt eller andre former for tvang, i og utenfor et partnerskap.
  • Foreldrene kan unnfange et nytt barn i desperasjon etter at et annet barn døde før eller etter fødselen.
  • Barnet kan unnfanges fordi det gir status.
  • Barnet kan unnfanges fordi mor eller far vil bevise at det ikke var deres skyld at det forrige forholdet var barnløst.
  • Barnet kan unnfanges som garanti for at moren eller familien skal få materiell trygghet.
  • Barnet kan være et middel for å hindre at far forlater mor.
  • Barnet kan være unnfanget fordi man håper at et nytt barn kan redde et skrantende parforhold.

Disse barna får et annet utgangspunkt for livet. Allerede ved unnfangelsen, og gjennom hele svangerskapet, kan det finne sted en overføring av negative følelser, stemninger og forestillinger fra mor til barn. Mors livmor kan være sammentrukket og oppleves som nærmest fiendtlig. Helt fra starten av mangler mulighetene for tilknytning mellom foreldre og barn. Tiden i livmoren kan oppleves som ugjestmild. Barnet kan fornemme emosjonell kulde eller mangel på interesse.

Det seksuelle forholdet mellom kjønnene før og nå

De moderne vestlige samfunnene har gått gjennom store forandringer i forhold til seksualitet.

  • De gamle normene begynte å gå i oppløsning fra 1960-tallet. Sikrere prevensjonsmidler ble tilgjengelig for alle, sex kunne nytes uten frykten for graviditet.
  • Liberalisering av abortlover og tryggere metoder dro utviklingen i samme retning.
  • Friere og tryggere sex ble en del av kvinnenes frigjøring og likerett.
  • Utdanningsnivået steg bratt i vestlige land, spesielt for kvinner.
  • Tilstrømmingen til byene økte.
  • Etter hvert som økonomien ble bedre, ble det stadig vanligere å reise – også for å finne seksualpartnere på nye steder.
  • Kommunikasjonsmidlene ble mer effektive, massemedia vokste kraftig. Spesielt fjernsynet, og etter hvert internett, gjorde verden mindre og utvekslingen av informasjon og impulser raskere og mye mer omfattende.
  • Religionens betydning for holdninger til seksuallivet ble svekket.
  • Verdiene med tanke på samliv og seksualitet ble kraftig liberalisert. Homofile har inntatt viktige lederposisjoner og blitt både presidenter og
    statsråder.
  • Det ble vanlig at både kvinner og menn hadde flere seksualpartnere i løpet av livet. Seksualliv før ekteskapet ble helt normalt.

Men denne rivende utviklingen skjedde ikke over hele verden. Dette merker vestlige land når de møter innvandrere fra områder der de gamle verdiene som for eksempel omskjæring av piker og gutter, tvangsekteskap og æresdrap på kvinner fortsatt gjelder. I sterkt patriarkalske kulturer vil fortsatt menn og deres behov stå over kvinnenes behov, slik det også var i Europa for 100 år siden.

Tankegods som har røtter i bondekulturen, gjør at en mor i enkelte land og familier fremdeles må føde en sønn for å sikre arverekken til familiegården, shippingfirmaet eller kongerekken. I noen land er politikken og kulturen også slik innrettet at pikebarn ennå har mindre verdi enn guttebarn. Pikebarn selges eller gis bort, med de konsekvensene det vil ha for det lille sårbare barnet og dets etterkommere. Noen av mine klienter kommer fra land hvor dette var vanlig under deres mors oppvekst. Mødrene har blitt gitt bort som barn, brukt som slaver og ofte sesksuelt misbrukt i familien de kom til.

Døtre og sønner som kommer i terapi, har opplevd følgene av foreldrenes traumatiske tilblivelse og oppvekst. De er selv blitt traumatisert, og de har utviklet sterke overlevelsesstrategier. Disse varierer litt fra kultur til kultur, men traumefølelsene er de samme, like såre og rå uansett bakgrunn. Barna som er unnfanget under slike rammer er alltid forvirret i forhold til hvem de er.

Det vestlige synet på kjærlighet som begrunnelse for partnerskap, er historisk sett av forholdsvis ny dato. Tradisjonelt har ekteskapet like mye vært et arrangement for å sikre arvefølge og eiendom og ikke minst knytte bånd mellom ulike familier, fortrinnsvis innenfor samme sosiale lag. Kvinnenes fremste oppgave var alltid å sikre arverekkefølgen, fortrinnsvis gjennom en eller flere sønner. Innenfor dette verdensbildet ble individuelle romantiske følelser sett på som irrasjonelle og forstyrrende.

Traumatiserte foreldre – en historisk konstant

Den moderne verden har forandret rammebetingelsene for både seksualitet og unnfangelse dramatisk. Samfunnet har ingen strukturelle hindringer for at psykisk sunne par som elsker hverandre kan ønske et barn velkommen. Samtidig vet vi at forholdene mellom biologiske foreldre, nå som før, slett ikke alltid er harmoniske. Oppnådde rettigheter og levde liv er forskjellige størrelser. Krav og virkelighet er ofte langt fra hverandre i så vel par- som foreldreforhold.

Psykoterapeuter erkjenner at årsaken til dette er barndomstraumer som foreldre bærer med seg i voksenlivet. Både egenopplevde traumer og de som er overtatt fra tidligere generasjoner, kan føre til psykiske spaltinger og symbiotisk innvikling. Dette påvirker kjærligheten mellom mann og kvinne og forholdet mellom dem som foreldre. Traumer påvirker barnets livsnødvendige tilknytningsprosess til foreldrene svært negativt.

Hvis seksualiteten i parforholdet skjer ut fra overlevelsesdelene, er tilfredsstillelsen ofte ensidig. Det innebærer at bare en av partene nyter, mens den andre lar seksualakten gå ut over seg. Dette kan skje fordi den ene blir tvunget med vold eller lar seg bruke som seksualobjekt, for eksempel for å holde på partneren. Seksualitet styrt av overlevelsesdelene innebærer at tilknytningsfølelser, kjærlighet og seksuell opphisselse skilles ad. Seksualakten blir bare en kroppslig avreagering. Den fører ikke til at partene bindes sterkere sammen, men at de blir mer adskilt. Tilknytningsforstyrrelsen som dermed oppstår, kan vekke mange reaksjoner hos de misbrukte partene

  • frykt og panikk
  • anklage og raseri
  • sorg og resignasjon
  • psykiske og kroppslige lidelser

En kvinne som ut fra sine overlevelsesdeler lar seg bruke som seksualobjekt og blir gravid, står i fare for å føle avvisning i forhold til sitt kommende barn helt fra unnfangelsen av. Hun kan forakte det livet som vokser frem i henne, føle det som en byrde. Etter hvert som graviditeten går fremover og det gryende livet vokser i henne, føler hun mer og mer avsky. Noen ganger blir
det så sterkt at hun tar abort. Andre ganger er avskyen mindre, og hun bare neglisjerer barnets behov. Det kan være at hun lever usunt, med de følgene det har for den lilles utvikling. Hun kan ikke følelsesmessig knytte seg til den lille spiren som vokser i henne. (Anbefaler dokumentaren «IN UTERO» av Kathleen Gyllenhal (http://www.inuterofilm.com). Bygd på fagstoff av ledende forskere som Dr. Gabor Mate, Dr Rachel Yehuda, Dr Thomas Verny og Ludwig Janus m.fl.)

En mann kan også la seg bruke til avl eller som seksualobjekt. Det kan skyldes at mor så gjerne vil ha barn eller fordi mor har større seksuell drift enn ham. Da kan også far ende med å neglisjere sin kone ytterligere under graviditeten. Han kan også føle avsky overfor det gryende livet som vokser frem.

Man kan fastslå at alt som er godt for mor, er godt for barnet, og alt som er vondt for mor, er skadelig for barnet. Når en mann har sex med og befrukter en kvinne ut fra sine sunne psykiske strukturer, er han en velsignelse for sin kone og sine barn.

I det følgende vil forskjellige eksempler vise hvilken betydning det kan ha for mennesker når unnfangelsen og starten på livet skjer under innflytelse av traumer.

Unnfangelse gjennom voldtekt

Klienter som er unnfanget under seksuell vold forteller om uforklarlig angst og sinne som er større enn de aktuelle situasjonene skulle tilsi. De forteller om følelsesløshet og mareritt om bombing og krig, selv om de er født lenge etter at krigen var over. De forteller om sin tvil med hensyn til om de har rett til å leve. Noen forteller om fornemmelser av å være i en beholder omgitt av sæd og blod.

Monica: Ingen rett til å leve
Monica har suicidale tanker, «kanskje jeg ikke har rett til å leve», spør hun, men på grunn av barna sine vil hun likevel gjerne det. Hennes intensjon er retten til å leve.

Under konstellasjonen viser det seg at klienten som liten pike ikke fant annen tilknytning enn en symbiotisk innvikling med sin traumatiserte og skyldbetyngede farmor. Farmoren slet med spørsmålet om hun hadde rett til å leve etter grusomhetene hun hadde vært medansvarlig for under andre verdenskrig. Klientens farfar og farmor var i NS under krigen, altså på feil side. Farfar drepte landsmenn og ble satt i fengsel da klientens far var to år. Han ble dømt i oppgjøret etter krigen. Da farfar kom hjem, var han bare skinn og bein. På dette tidspunktet var klientens far rundt ti år og kjente ikke sin egen far. Farmor rømte da farfar kom hjem, men kom tilbake. Farfaren var sterkt traumatisert, og han oppdro sønnen med vold uten at farmor grep inn.

Monicas far var også voldelig, både mot kone og barn. Han voldtok sin kone. Monica regner med at hun er unnfanget som følge av voldtekt. Foreldrenes overlevelsesstrategier var å holde en pen fasade, ha pene jobber, et pent hjem og pene og tilsynelatende velstelte barn.

Bjarte. Gutten som ikke fikk lov til å være mann
Bjarte forteller at han har et sinne som kan komme ut av kontroll. Han er 40 år og tidligere profesjonell soldat. Han følte aldri angst under farlige krigsoppdrag. Intensjonen hans er å komme på sporet av årsaken til disse følelsene gjennom en konstellasjon.

Under konstellasjonen ser representanten for intensjonen ut av vinduet, er stiv og lukker øynene, svaier, går et skritt mot klienten som trekker seg unna, og føler at han er i en tåke. Intensjonen siger sammen på gulvet med hendene over hodet, krøller seg sammen og gråter. Klienten er stiv, rygger unna intensjonen og knytter hendene.

Som konstellatør spør jeg om klienten vil høre min tolkning av hva jeg ser her, og det vil han. Jeg tolker at det er et tidlig traume som avspeiler seg, og at klienten har fortrengt en del av seg. Følelser og bilder fra tidlig barndom er forskjøvet til det ubevisste og avspeiles ved hjelp av representanten. Klienten er enig i dette og kommer i kontakt med minner og fornemmelser. Han forteller at han som liten måtte sove mellom mor og far selv om han ikke ville. Etter hvert husker han at moren fortalte at hun hadde blitt voldtatt av en fremmed mann. Hun fortalte det som om det skjedde i en drøm, og med vekt på fremmed. Selv har han fornemmelser av at han har blitt «tuklet med seksuelt» i den tiden da han måtte sove mellom foreldrene. Nå forsvinner tåken og det går opp for ham at mor har brukt ham som skjold mot far. Han sier: «Dette er noe jeg alltid har visst, uten å vite. Min mor var redd for det mannlige, derfor måtte jeg gjemme mannen i meg.»

Det var viktigere for den lille Bjarte å overleve enn å kjenne på at han var gutt. Han fortrenger fornemmelsen og går i en symbiose med sin
mors angst. Denne angsten har han ikke vært bevisst. Nå skjønner han at den vekkes ukontrollert i ham i møte med andre. Det er dette som gir seg utslag i ukontrollert sinne. Bjarte aner nå at han er et resultat av en voldtekt, og at hans mor ikke ble voldtatt av en fremmed, men av Bjartes far.

Unnfanget som erstatningsbarn

Mange klienter forteller at de er unnfanget fordi foreldrene har mistet et barn, og noen får også det døde barnets navn. Disse klientene sliter ofte med en følelse av å ikke være gode nok. De kan slite med nedstemthet, mangel på energi og en bunnløs sorg. De kan fornemme at de har feil kjønn, og de kan lete hele livet etter en søster eller bror de ofte ikke har hørt om. De kan fortelle om manglende tilknytning til mor, «hun var liksom ikke der». Dette fører til dannelse av innviklet identitet hos barnet. Det betyr at barnet ikke kjenner sitt sanne jeg. Det kan ikke utvikle seg som det etter sitt vesen ville ha gjort om moren ikke var traumatisert etter å ha mistet et barn. For gutter kan dette være fatalt fordi de får problemer med å finne tilgang til sin mannlige identitet. For jenter representerer det også en betydelig belastning. De kan ikke leve ut sin kvinnelighet upåvirket av traumene som deres mor har opplevd.

Anna: Guttejenta
Anna som kom til seminaret fordi hun kollapset etter morens død, ble diagnostisert som utbrent av fastlegen og var langtidssykmeldt. Hennes intensjon var å få tilbake energien sin psykisk og fysisk og å se på det som står i veien for det.

Konstellasjonen viste klientens innvikling i sin mors undertrykte sorg og hennes traumefølelser etter at klientens bror døde under fødselen. Klientens innvikling i morens undertrykte traumefølelser og i dennes dype sorg over tapet av sitt første barn kom til syne gjennom representantene for mor og det som står i veien. Representanten for det som står i veien speilet mors altoppslukende kjærlighet og siden sorg over tapet av sin førstefødte. Mor kunne ikke se erstatningsbarnet Anna som ble unnfanget to måneder etter sønnens død. I Annas ubevisste og desperate søken etter tilknytning til sin mor hadde hun skjøvet vekk en del av seg selv og forsøkt å erstatte dette barnet for moren. Denne delen av Anna lever videre i henne som en egen traumedel. Den inneholder mors undertrykte sorg og overlevelsesstrategier. Som liten lette Anna etter sin ukjente storebror overalt, hun lekte gutteleker, hun prøvde å være noe hun ikke var. Da hun ble voksen, utviklet dette seg til overarbeid, utbrenthet og langvarig sykmelding. Kollapsen når moren døde, kan sees i sammenheng med at nå var håpet ute. Hun ville aldri kunne nå inn til sin mor.

Etter konstellasjonen har Anna meldt tilbake at hun har fått mer energi enn hun noen gang har hatt og nå eier sin femininitet på en ny og god måte.

Unnfangelse for å erstatte egne foreldre

Historiene om klienter som er unnfanget på grunn av foreldrenes ubevisste ønske om et barn som kan være en foreldreerstatning, er hjerteskjærende. Disse klientene forteller hvordan de tviler på at foreldrene er deres virkelige foreldre. De beskriver kreative forsøk på å få kontakt med mor som mor, og om å strekke seg mot en mors hjerte uten å finne noen positiv følelsesmessig respons. Vi hører hvordan de etter hvert utvikler et altfor stort hjerte og ønsker å ivareta alle andres behov, men glemmer seg selv og sine egne. Som barn fortrenger de sin hjelpeløshet og avmakt, sin frykt, sitt sinne, sin smerte, sin fortvilelse og hele sin indre nød over det å ikke bli elsket og sett av sin mor.

Barnet søker begjærlig emosjonell kontakt med sine foreldre. Slik kommer de i kontakt med foreldrenes fortrengte traumeenergier. Barna suger disse til seg som erstatning for kjærlighet. Foreldrenes traumefølelser blir liggende over deres egne følelser og kjennes derfor som om de er deres egne. Barna kan ikke skille mellom sine egne følelser og fornemmelser og foreldrenes, noe som fører til indre følelseskaos. De idealiserer også ofte foreldrene og tar selv all skyld for at forholdet ikke kjennes bra, og de føler sinne mot seg selv.

Mariann: Piken med det store hjertet.
Mariann husker at hun i sin ytterste nød, og mellom gråteanfallene, hikstet «du skulle jo trøste meg» da moren slo henne. Da svarte moren: «Det er helt feil, det er du som skal trøste meg».

Gjennom konstellasjonen blir Marianns fortrengte traumedeler speilet: Hun siger sammen som et lite barn og aker seg mellom representantene for mor og far, uten å oppnå kontakt. Til sist resignerer hun. Hun sitter stille en stund, aktiverer seg, aker videre inn bak en tom stol, alt mens intensjonen krøker seg sammen bak en annen tom stol. På spørsmål til Mariann om dynamikken som avspeiler seg, også resonnerer i henne, forteller hun at hun husker sin tidlige barndom som om hun «strekker hele mitt hjerte mot mor, men det er ingen der til å ta imot». Tidlig begynte hun å vandre rundt til naboene, som stadig leverte henne tilbake til foreldrene. Under den videre konstellasjonen lå representanten for mor på gulvet og slo seg selv i hodet og sa «Det er ikke min arm som slår meg». Klienten husker da at hun alltid har vært redd for sin mormor. At mormor kunne ha slått Marianns mor, resonnerte i henne.

Hun fornemmer at far ønsket barn, men at mor ikke egentlig ville ha barn, bare «noen som kunne trøste henne». Mormor mistet tidlig sin egen mor. Under krigen sendte hun sin syvårige datter langt av gårde, til fremmede mennesker på et fremmed sted, for å beskytte henne mot krigens grusomheter i hjembyen. Dessverre økte krigshandlingene og kampene kraftig på stedet den lille piken kom til. Hva den lille så, og hva som skjedde med henne der, har mor holdt for seg selv.

Unnfanget i en familie av ofre og overgripere

Et tilknytningssystemtraume defineres av Ruppert (2013) som at ofre og overgripere lever i samme system og er avhengige av hverandre. Alle medlemmene i et slikt tilknytningssystem blir fanget i sine overgriper- eller offerholdninger. De ser ingen mulighet til å avslutte offer/overgriperforholdet på en god måte. Overgriperne føler seg presset ved at ofrene er tilstede. Overgriperne opplever seg selv i en offerrolle. Ofrene på sin side, utvikler overgriperegenskaper. Men fordi de ikke ser noen mulighet til i ta igjen mot den egentlige overgriperen, lar de sine overgriperenergier gå ut over svakere personer, gjerne egne barn. Søsken som lever i en overgriper/offerfamilie lar overgrepene sine gå ut over yngre søsken og muligens også dyr.

Uavhengig av om det er menn eller kvinner som er klienter, er det ofte snakk om overgrep fra mor da de var barn. Det kan dreie seg om trusler, slag eller seksuelle overgrep. Incest er alltid et svært vanskelig tema å ta opp, spesielt mødres seksuelle overgrep mot sønner og døtre. Det krever stort mot å belyse disse temaene og de smertefulle minnene og å akseptere og bearbeide faktum. Denne virkeligheten er nesten for smertefull til å bære. Ved seksuelt misbruk innen familien blir både dynamikkene i tilknytningstraume/symbiosetraume
og eksistensielt traume levende i barnet samtidig. Kvinnelige incestovergripere har ofte selv vært ofre for seksuelt misbruk som barn uten å få hjelp. De iscenesetter den samme seksuelle aktiviteten med sin sønn/datter som ble utført med dem selv da de var barn.

Alexandra:
Alexandra er en vakker kvinne i 40-årene, og hun er synlig berørt når hun setter seg ved siden av meg. Hun forteller om en familie hvor både tidligere generasjoner og de som lever nå, har opplevd incest, seksuelle overgrep, aborter, barnemord og krigstraumer. Dette gjelder for begge sider av familien. Hennes egne barn lever også vanskelige liv, med rus og kriminalitet.

Moren har fortalt henne at hun ikke ønsket henne, at alle barna hun fikk skulle vært flekker på lakenet, og at hun søkte om abort, men at søknaden ble avslått og moren henvist til psykolog. Moren har snakket om at mange gravide på den tiden brukte strikkepinner for å fjerne barnet. Dette å være et uønsket barn, men å likevel bli født, skapte en ambivalens hos Alexandra som hun har kjent som en understrømming hele livet. Hun forteller også at far var voldelig mot mor mens hun var gravid. Under andre verdenskrig var han i fangeleir og ble sterkt traumatisert.

Alexandra har vært prostituert og narkoman siden barndommen. Hun har mange ganger tenkt å ta livet sitt, men etter år med terapi har hun bestemt seg for at hun vil leve. Intensjonen hennes er «å ta tilbake livet, å rulle livet tilbake.»

Representanten for intensjonen hennes og Alexandra står og holder hender, og ser inn i hverandres øyne. Alexandra forteller intensjonen om livet sitt, gråter og tramper i gulvet. Plutselig kommer hun i kontakt med traumatiseringen, starter å skjelve og gråter og intensjonen faller ned på gulvet. Etter en stund stopper Alexandra opp, puster ut og sier: «Jeg tror det var mor som brukte strikkepinner og prøvde å drepe oss.» Intensjonen ser på henne, og sakte begynner intensjonen å reise seg opp og de holder igjen hender og ser hverandre i øynene og gråter sammen.

Etter at konstellasjonsprosessen er over, forteller Alexandra mer om livet sitt og om hvor vanskelig det er for henne å ta inn at dette er hennes realitet. Hvordan hun fremdeles ser på moren og ikke er i stand til å forstå at hun aldri vil få den kjærligheten hun så desperat savnet i barndommen. Hun forteller at hun hele livet har følt en ambivalens og en indre kamp for

  • å ville og å ikke ville
  • å like og å ikke like
  • å være enig og å ikke være enig

Dette har ført henne inn i vanskelig livssituasjoner og konfliktfylte relasjoner, ikke bare internt i familien, men også blant venner og kollegaer. Hun forteller også at hun i perioder har vært nesten psykotisk, at hun blir lett irritert og at hun har utbrudd av aggresjon mot «feil personer», for eksempel terapeutene sine, barna sine og kollegaer. Hun sier hun vet at moren er «den rette adressen for dette», men at det ikke nytter å snakke med moren om dette. Moren spiller uskyldig.

Alexandra kommer ofte til terapi, hun ønsker steg for steg å klare å forstå, også følelsesmessig, hva denne starten på livet har betydd for henne. Hun vet også at dette må hun gjøre ved å ta inn realitetene og erkjenne at hun er et offer for familiens overgrep, og at å gå inn i kamp- og traumeoverlevelsesstrategier med overgrep ikke hjelper.