Da jeg var liten var jeg noe grenseløst fascinert av stjernehimmelen og universet vårt – hvor grenseløst og mystisk det er. Jeg lånte bøker på biblioteket om stjerner, planeter og galakser og leste de i timesvis. Ettersom jeg ble eldre og ble mer opptatt av ting alle tenåringer er opptatt av har drømmer om stjernene avtatt, men fascinasjonen forble.
Årene gikk og diverse valg ble tatt. Jeg har fått ingeniørgrad innenfor romteknologi (mine kolleger gjorde det om til rakettforsker senere) og Cand. Scient. grad innenfor IT. Så jeg hadde ikke mangel på spennende og krevende arbeidsoppgaver. Men jeg kunne ikke la være å la meg fascinere av stjernehimmelen, dens gåter og dens uendelighet. Jeg angret innerst inne på at jeg ikke gjorde noe mer ut av min interesse, men å begynne på en ny flere års utdannelse innen astrofysikk og kanskje (!) få lov til å forske på det jeg hadde lyst til å forske på var lite aktuelt.
Men så oppdaget jeg noe som var minst like grenseløst, gåtefullt og fascinerende – og det var menneskelig psyke. Litt etter litt begynte jeg å utforske forskjellige måter å jobbe med og studere menneskelig psyke på, og har vært borti både kognitiv psykologi, gestalt-terapi og familiekonstellasjoner.
Helt til jeg oppdaget IoPT – Identitetsorientert Psykotraumeteori og – terapi. Mitt personlige inntrykk er at per dags dato er IoPT det mest nøyaktige «verktøyet»
for å jobbe med og forstå menneskelig psyke på. Jeg har ikke sett noen andre metoder som går så dypt inn psyken og får fram det man egentlig ikke ønsker å få fram, det man av alle krefter prøver å skjule for seg selv og for psykolog/coach/gestalt-terapeut.