av Franz Ruppert. Utdrag fra boken Min Kropp, Mitt Traume, Mitt Jeg.
Et alternativ til skolemedisinen som har vært på markedet allerede en god stund, er psykosomatikken, som prøver å forstå sammenhengen mellom kropp og psyke (Adler o.a. 2017; von Uexküll 1976, Wirsing 1996). Psykosomatiske sykdommer viser til en kausal sammenheng mellom fysiske og psykiske tilstander og de sosiale livsomstendighetene hos et menneske. Dette fører til konklusjonen om at behandling kun av kroppen ved mange symptomer som hjerte-kar-sykdommer, ryggsmerter eller overvekt, ikke kan føre til bedre helse, og at man derfor også er nødt til å behandle de psykiske og sosiale årsakene.
På 70-tallet fikk vi konseptet om stress i fysiologien som psykologien siden har begynt å bruke. Konseptet sier at det er funksjonelt at et menneskets kropp reagerer med stress for kortvarig å mobilisere energier for å komme ut av en akutt farlig situasjon. Er faren over, kan kroppen gå tilbake i en avslappet tilstand og så regenereres. Dersom stressreaksjonen derimot ikke avtar fordi faresituasjonen fortsetter reelt eller psykisk, mister kroppen sine nødvendige avspenningsfaser. Følgelig kan kroppen på lang sikt lide skade, spesielt organene, karsystemet, musklene og leddene. I tillegg forblir immunreaksjonen på et så lavt nivå at faren for å bli infisert med en sykdom, øker.
Til i dag er stresskonseptet en av de viktigste forklaringsmodellene i psykosomatikken. Til og med folk uten medisinsk bakgrunn bruker det. For mye stress er blitt et populært argument når det kommer til sykdomssymptomer som hjerteinfarkt, høyt blodtrykk eller magesvulst. Som et universalmiddel blir ro, avspenning, meditasjon og rekreasjon anbefalt i slike tilfeller. I motsetning til dette viser erfaringen at fysiske og psykiske symptomer forekommer oftere spesielt i hviletilstand, og at noen mennesker føler de holder på å bli gale når de f.eks. skal meditere i en psykosomatisk klinikk. Min personlige erfaring med pusteøvelser f.eks. er at jeg enten ble fort trøtt, eller at jeg kommer i en tilstand av overstimulering og avmakt. Bak dette ligger min erfaring som spedbarn der jeg nesten ble drept under et voldelig angrep fra min far. Først etter at jeg hadde bearbeidet traumatiseringen min, forandret pusten min seg varig til det bedre.
Den dag i dag baserer psykosomatikken seg stort sett på dybdepsykologiske eller atferdsterapeutiske teorier (Ermann 2007). En standardforklaring er at fortrengte følelser somatiserer seg i fysiske sykdommer. Undertrykt sinne føre deretter f.eks. til trykk i magen og på langsikt til magesvulst. Problemet skal kunne løses ved å slippe det ut og støttes ved terapeutiske metoder (som f.eks. å slå en pute med et balltre).
Det å agere ut følelser fører etter min erfaring ikke til den ønskede katarsiske virkningen. Tvert imot: ofte er følelsen av hjelpeløshet etter et slikt sinneutbrudd sterkere enn før. Eller skyldfølelsene overfor de personene sinnet var rettet mot, øker. Hvorfor det? Fordi disse følelsene som regel ble fortrengt innenfor relasjonen til mor eller far som vedkommende ikke kunne forlate. Og vedkommende er fortsatt fanget i lengselen etter sine foreldres kjærlighet eller i å måtte redde og trøste dem. Når en bare utagerer sinnet sitt, kan dette til og med fordype spaltningen i et menneske, noe jeg allerede har kunnet observere i mange konstellasjoner. Det å undertrykke følelser kan bare ta slutt
- dersom man bevisst har forlatt relasjonen med en overgriper
- dersom man bygger en kjærlig og verdsettende relasjon til seg selv
- dersom smerten over det å være et offer blir følt